Siri Halle
Siri Halle / Kurs trening og skikurs / Lille Paradis / Vakre Varna / Sporet fanger / Comebacket på ski / Min verden / Galleri / Sang
Siri Halle
* CV
* Artikkelarkiv
* Kontakt
Skikurs
* Trening for din bedrift hele året
* Skikurs for vinteren
* Støtt samtidig Right To Play
Bulgaria
* Hvorfor jeg valgte Bulgaria
* Vakre Varna
* Leiligheten "Lille Paradis"
* Utflukter fra Varna
* Bulgaria Linker
Boken "Sporet fanger"
* Artikler om Sporet fanger
* Kjøpe boken Sporet fanger
Tema
* Foredrag og kurs
* Galleri - mine malerier
* Jeg synger på urdu
* Fra studio i Pakistan
* Dramatisk havseilas
Ski
* Hvorfor jeg valgte comeback
* Rar åpenbaring i skiklisteret
* Treningsøkt i Jerusalem
* World Cup i Davos - 14 år etter
* Resultater
Min verden der ute
* Pakistan
* Palestina
* Malawi
* Sør-Korea
Hvorfor satse igjen?
Undrer du deg over at jeg - som har fortalt om baksiden av medaljen - ønsker å satse igjen?
Først vil jeg si at det hadde jeg selv heller aldri trodd skulle skje..
Jeg brukte flere år på å løsrive meg fra idretten. Lengselen etter å lykkes, de gode, men også de vonde minnene som liksom ikke ville gi slipp. Så skrev jeg, som terapi for meg selv. Så ble det en bok og mye oppstyr. Det var avslutningen. En fin og verdig slags begravelse av min fortid som skiløper. Siden glemte jeg mer og mer. Min fortid som seriøst satsende idrettsutøver ble etter hvert så fjernt at jeg når jeg ble konfrontert med at jeg hadde vært det, lurte på om jeg virkelig hadde vært det.
Så begynte jeg så smått å trene igjen etter at jeg stumpet røyken for siste gang. Det var litt deilig egentlig. Når noen tidligere lurte på hvorfor jeg ikke trente - er det ikke ok å holdte seg litt i form? Da svarte jeg at så lenge jeg ikke trener så merker jeg ikke at jeg ikke er i form.. Men nå kjente jeg at det var godt å kjenne at jeg orket å jogge, om ikke langt så iallfall en halvtimes tid. Jeg begynte så smått å våkne.
Så var det at jeg ble spurt om å være med på LYNs damelag på stafetten til vinteren? Noen hadde sett meg trene og ante håp om at det kunne bli liv i den kroppen igjen. Jeg ble så inspirert at jeg dro på fellestreninga til LYN to ganger i uka - til og med ble med på intervall!
Nå var jeg i gang. Som den ulykkesfuglen jeg hadde vært tidligere ramlet jeg og brakk kragebenet noen uker før stafett NM. Men jeg var i gang og jeg ble med på fellestreningene frem til forrige sesong. Da ble jeg med på åpningsrennet på Beitostølen og syntes det var moro og ble med på mange renn. Det var ikke flaut å bli med å være middels, for jeg syntes det var utrolig at jeg i det hele tatt klarte å gå "middels". Det gikk bedre og bedre og mot slutten av sesongen, NM 3-mila i april, da gikk det så bra at jeg lenge lå på 8. plass totalt etter at alle hadde passert. Det var en sånn rus å bare gå på og se at de foran måtte ut av sporet for det kom et raskere tog! Det var denne følelsen jeg elsket i gamle dager og det var så deilig å kjenne den igjen.
Da jeg vurderte om jeg skulle satse, tenkte jeg skal jeg satse så må OL vår målet. Det er OL sesong til neste år. Men så tenkte jeg: Hva er poenget? Hva er vitsen med å satse sånn for å komme til et OL?
Da tenkte jeg på den følelsen jeg kjente igjen på NM. Denne fantastiske mestringsfølelsen der alt jobber optimalt, alt stemmer, jeg drives frem i en slags rus.
Men jeg måtte også sette meg et høyt mål, for da mobiliserer jeg 100% og det ønkset jeg når jeg først skulle satse.
Da jeg satset tidligere så jeg ikke vitsen i å satse på å komme til OL hvis jeg ikke kunne kjempe om medalje. Nå, med den skralle treningsbakgrunnen jeg starter med er det igrunnen nærmest helt usannsynlig å i det hele tatt klare det, men det er et lite håp om jeg tør tro på det. Ville jeg være gal nok til å tro på det? Ja, gjerne!
At det ble skiskyting isteden for langrenn var simpelthen bare at jeg prøvde det og synes det var enda mer spennende. Jeg gjør dette fordi jeg har lyst og synes det nå er gøy og når det er enda mer gøy med gevær Ja hvorfor ikke? Det blir mer krevende - det blir mer utfordrende - og det blir enda mer spennende!
Nå er den første virkelige come-back sesongen over. Det var spennende, men det var også hardt. Rart å være sånn proff igjen. Hevde meg i verdenscupen i sprint langrenn var over min forventning, og veldig moro. Men det var også mange skuffelser underveis i sesongen. Skiskyttersesongen måtte jeg gi opp før den fikk begynt. Det føltes helt meningsløst når jeg hadde satset så hardt. Men jeg ville ikke gi opp sesongen helt. Jeg hadde også trent langrenn for å bli en god skiskytter. Så ble det langrenn isteden. Omstillingen var tøff, men det gikk bra. Jeg ble så godt mottatt i langrennsmiljøet og det er jeg utrolig glad for. Det ble veldig artig å være med i igjen. Resultatene kom. 2 plass i norgescuprenn i langrenn, men spesielt sprint resultatene, der jeg stort sett kun ble slått av to norske Ella og Marit (som også er best i verden). Men nye skuffelser kom, bl.a. fikk jeg ikke mulighet til å gå verdenscup før OL uttaket var gjort. Vet ikke hvorfor de ventet. Slike skuffelser er en del av idretten, men ikke den delen jeg lengtet tilbake til...